Hei og hallo. Så var det visst ikke helt vår ennå – i hvertfall ikke her på Flaskebekk, Nesodden. Men jeg har uansett bestilt frø til våren,og satser på å være i gang i slutten av februar/begynnelsen av mars. Kommer tilbake til det – og kan love dere at jeg ikke har glemt de gamle frøene jeg fant frem. Det ble visst litt mer frø på bestillingen i år også enn planlagt , men det skyldes at jeg glemte å «scrolle» opp eller ned eller noe sånt når jeg bestilte – og dermed så jeg ikke totalen når hjemmesiden jeg var på sa «Gå til kassen ?» – og jeg gikk til kassen, og når jeg hadde kommet så langt, så kan jeg jo ikke gå tilbake til der jeg fant frøene og legge dem tilbake igjen, fordi det var litt fler enn det jeg hadde tenkt… tenkte jeg. Det kan dessuten være slik at de er utsolgt for noen av frøene jeg bestilte og da er det alltid godt å ha noen frø i reserve – tenkte jeg . Jeg kan og informere at adventlykten jeg fortalte dere om fremdeles brenner døgnet rundt som jeg lovet. Der skal den henge og brenne til jeg kan si – «der kom første vårdag». Har en nabo som fortalte meg i sist uke, at soveromsvinduet hennes vender mot min hage, og at hun så på lykten hver kveld når hun la seg. Først hadde hun tenkt «Nei nå har jammen Arvid gjester og fest igjen» – og hun syntes det var veldig til festligheter. Men det var inntil jeg fortalte henne om Våradventslykta mi.
Jeg tror at det å holde på med hage er bra for meg . Og det skaper mye undring – og til tider forundring. Men mest undring. Før når jeg var ung og denslags ulumskheter, så trodde jeg at jeg visste så mye – og hadde så mange svar. Nå når jeg har passert 50 så er det ikke slik lenger. Nå undres jeg mer over ting – og merker at jeg trives veldig godt i selskap med andre som undres mer enn å proklamere at de har de riktige svarene på alt for alle. Så fram til det blir litt mer vårlig så blir det mye undring om hagen og lite action.
Man kan undres over at løker, frø og planter som er i jorden nå ligger helt stille og venter på riktig signal for at de skal begynne å spire. Og påskeliljene er det som starter det hele.
Så da kommer det et eller annet signal fra et sted om at de skal begynne. Og så følger de andre etter. Hvordan vet de alt dette ?
Og så undres jeg på hvorfor det er sånn at det kun er damer som har blomsternavn – eller er det slik at alle blomster er damer? Eksempelvis så har man Jasmin, Rose, Daisy ( påskelilje på engelsk ) , Siv, Iris, Linnea og Viola. Det er sikkert flere og. Men kommer ikke på noen guttenavn som er blomsternavn. Om du har noen – send meg gjerne en melding.
En gang leste jeg og at de fleste farger, former, dufter og utseende på blomster har en grunn. Ofte var det visstnok knyttet til insekter som skulle fristes til å komme for å bistå med bestøving og denslags. Engletrompetene mine som du ser bilde av under dufter lite om dagen i solskinnet – men når skumringen og kvelden kommer så kjenner man den fantastiske duften på mange meters avstand. ( Litt sånn som oss mennesker de da – vi bruker vel og mer parfyme om kvelden enn om dagen) Leste en gang at de gjorde det for å «vinne» konkurransen om de andre blomstene når insekter etc. kom og kvelden . ( Også dette kan vel strengt tatt trekkes videre til menneskeheten )
Trepionen du ser bilde av her – intens hvit med dyp lilla «malte» felter – er utrolig vakker. Jeg stopper ofte og og bare kikker og – undres . Den står der på samme sted – den ligger under snøen og is – og så plutselig skjønner den at nå skal det skje. I fjor hadde den over 20 blomster og ga mye glede og undring. Hvem fant ut at det var akkurat dyp lilla som var pent på de hvite bladene ?
Så jeg har blitt mer og mer undrende jo eldre jeg blir – og jeg må si jeg liker det. Blir ikke så forundret lenger over hagen og det som skjer, men undres heller – og det tar jeg som et tegn på ydmykhet ovenfor plantene og det som vokser her.
Til slutt en historie som og gir meg undring – mye undring. Jeg flyttet hit til Nesodden i 1999 pga kjærligheten. Jeg følge meg hjemme her med en gang og jeg husker ennå første gang min mor var på besøk her – og hun sa med sikkerhet i stemmen. «Her hører du hjemme». Første sommeren jeg var her begynte vi å arbeide med hagen som var relativt nedgrodd og forsømt . Jeg holdt med hakke og spade og gravde i et hjørne av tomta når en av mine naboer kom forbi. Jeg hadde aldri hilst på ham før og sa jeg het Arvid og at jeg var den nye kjæresten til Einar som bodde har. Han hilste igjen men ble litt «rar» og jeg lurte på om det skyldtes at vi var to menn – men svaret kom to året etter over et glas vin eller fem med samme nabo. Han fortalte meg at han var vokst opp på Flaskebekk og at han som barn ofte hadde vært og lekt i hagen i huset jeg bodde i. Hagen på «Gløtta» som huset mitt heter var alltid velstelt og vedlikeholdt fortalte han meg . Han syntes derfor det var veldig hyggelig at hagen var i ferd med å bli satt i stand slik den fortjener – men det som undret ham mest var at det alltid var en «Onkel Arvid» som besøkte Gløtta om sommeren når han var liten gutt, og Arvid var den som holdt hagen i orden. Arvid var og veldig populær hos mange av barna da han hadde mye humor, og tok dem på alvor samtidig. Arvid var ikke gift og min nabo fortalte meg at man trodde vel at Arvid ikke «passet sammen med damer». Når han så møtte meg første gangen – så kom det opp så mange gode minner nos ham – og det var nærmest som om ringen var sluttet sa han selv. Jeg sa ikke så mye – men undres på om det var meningen at det var på Gløtta jeg skulle være. Og det svaret får jeg nok aldri – men undringen på det – og andre undringer med , får ingen ta fra meg, for da tror jeg at jeg ville blitt et fattigere menneske. En vidUNDERlig og undrende uke til dere alle fra Arvid på Gløtta anno 2013.
PS Klarer ikke bestemme meg meg for vinner av den lille fotokonkurransen der dere har sendt inn «vinterhagebilder» – men har innkalt meg selv til møte i helgen og sagt at nå må du ta et valg. Det står mellom to bilder …. og jeg lover dere at dere får vite det i neste uke . DS