Hei. Så kom den. Den første frostnatta som forteller meg og alle andre Hageglade på Facebook hva som nå kommer - men som ikke alle av oss helt vil innrømme. Det er tiden for å flytte inn planter som ikke liker seg ute når gradestokken uten blygsel går under 0-streken. Jeg får av og til spørsmål om jeg fjerner alt vissent som nå overtar mer og mer i bedene hagen. Til det er mitt svar – nei. Rent sånn politisk riktig kan jeg velge å si at jeg gjør det ikke fordi det som er dødt skal visne ned, bli ny næring til jorda og beskytte nye spirer når våren kommer og det veksler litt mye mellom frostnetter og sol. En annen måte å si det på er at jeg ikke gidder. Jeg syntes ikke det er kjekt å holde på i hagen med “nagalebeda” ( negelspreng er vel betegnelsen for de som ikke er fra Jæren med omegn ) . Jeg har mer enn nok med å få inn det som må inn før vinteren kommer for fullt. Så mitt svar til den som lurer – gjør det om du vil – men man må ikke. Som med alt annet i hagen så må man ikke . Man kan hvis man vil.
Hele sydveggen på huset mitt er dekket – og skifter sakte farge – for de som ser det….
Selv om det nå er forfallets tid i hagen så må jeg innrømme at det er vakkert også. Høsten så langt har vært utrolig flott med klare skarpe høstfarger både på himmelen og på trær og busker. Sakte men sikkert blir den grønne veggen min på huset mer og mer rødlig og oransje. Vinduet er nesten dekket av grener og sakte men sikkert slipper villvinen bladene og mer og mer dagslys slipper inn i spisestua mi. Til slutt er det bare greinene igjen som får være der frem til
Det blir stadig mer og mer utsyn fra spisestua etter hvert som bladene faller av på mitt utendørs gardin.
våren 2016. Dette fargespillet er jo vakkert – selv for en rød/grønn fargeblind . Jeg ser det bare på en annen måte tenker jeg . Og hvem er det som har bestemt at det er alle andre som ser det ritkig og jeg som ser det “feil”….
Høsten har sin “vakkerhet” den også, selv om jeg ikke er blant dem som har den som min favorittårstid – så er den nødvendig for at vi skal få oppleve all den frodigheten som finnes i dette landet vårt. Jeg tenker som så at det er nødvendig for alle plantene våre og få en velfortjent pause, slik at de kan komme tilbake med fornyet energi . Men allikevel så har også høsten en melankoli med seg for meg . Melankoli er et av de vakreste ordene rent sånn fonetisk sett i språket vårt tenker jeg . Og det er ikke et negativt ladet ord. Mer et ord som leder hen på etterenksomhet, sårbarhet, tanker og “indre reiser”. Staudene våre visner hen – og etterlater seg visne blader. Men ned i jorda skjer det ting som vi ikke ikke får ta del i . Neste års forberedelse er sikkert i gang allerede under jorda. Det er fasinerende med stauder. De dør hen – men vokser opp igjen fra samme rotklump neste år. Ettårige sommerblomster er det anderledes med. De visner hen og dør, og skaper frø som spres rundt på jorden og kan lage nye blomster. Jeg undres på hvor vi mennesker er om vi skulle sammenlignet oss med planter og blomster. For når vi dør så er det jo ikke slik at vi vokser opp fra samme rot igjen året etter – eller er det det ? Vi er vel mer som sommerblomstene som blomstrer mer intenst og lengre enn staudene . Eller kanskjeer vi en kombinasjon av begge. Iallefall er det viktig tenker jeg at vi mennesker blomstrer mest mulig og gleder våre omgivelser mens vi er på jorden. Kanskje er vi ingen av delene 100% – heller en kombinasjon av begge to… Jeg vet ikke – og det er heller ikke så viktig å finne det svaret tenker jeg . Høsten er nok mer tid for å undres og ikke finne alle svarene .
Men oppi all “forråtnelsen” og forfallet så er det alltid noen som klamrer seg til livet. Rosene kommer ennå med
Ennå kommer det roseknopper som klarer å blomstre.
knopper, og noen av dem rekker å blomstre før vinteren er her. For meg virker det nesten som om det er en annen type blomster som kommer på disse “late-bloomers”. Men det er nok bare i hodet mitt. Og georginene er ennå med på å fargesette hagen. Blomstene er ikke like struttende og ranke lenger, men
Sakte bøyer georginene hodet og takker for i år.
bøyer seg heller litt regntunge og vender blikket nedover. Det er kanskje den måten de sier takk for i år på. Om jeg syntes de ser litt triste og “tunge” ut der de står er nok bare noe jeg tror. De er nok mer takknemlige. Så høsten får komme med alt den bringer med seg og det klassiske ordtaket – “Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket” er absolutt med meg nå i høstmørket. Også i hagen. Neste uke får dere vite litt mer om dette. DiD er stikkordet. Eller disko i drivhuset som noen kaller det. Ha en fin høstdag. Hilsen Arvid