Hei godtfolk. Det måtte jo bli slik at jeg – Arvid D. Iversen fikk hage og blomster som en av hovedinteressene i livet. Som bildet øverst viser var jeg allerede som barn glad og lykkelig om jeg fikk en liten kvast blomster å holde i. Riktig sjarmerende om jeg selv skal si det. Når det også er slik at både min oldefar, farmor og farfar som alle bodde på Trones i Sandnes, fikk diplomer og premie for sine hager – spesielt for rosene – av Gand Hagedyrkerlag, så lå det kanskje i kortene og genene ? Når det gjelder hageinteressen i ten-årene og ungdommen så var vel det heller slapt. Min mor og far hadde hage og det jeg kan huske best derfra er at jeg ikke likte å være med å luke og heller ikke klippe plenen. Av blomster fra barndommen husker jeg godt dyp burgunder klosterpioner, fagerfredløs og honningknappurt. Det var helt sikkert mye annet og i hagen der jeg vokste opp. Av andre hageopplevelser jeg husker fra ungdomstiden er det spesielt to som sitter godt lagret. En sommer plantet jeg mange frø av pyntegresskar. Det er slike små gresskar som ikke kan spises ( tror jeg ) men som legges til pynt i en skål inntil de mugner og råtner. Tror i grunnen jeg ikke liker dem så godt lenger. De minner litt om makramé. Men altså jeg sådde frø og plasserte dem i det ene bedet ved husveggen når de var store nok husker jeg . Etter at det var gjort dro jeg så på ferie uten mor og far i 3-4 uker. Jeg husker godt når jeg kom hjem og en av de første tingene far sa var : ”Vær så god – plenen må klippes” Jeg skjønte ikke helt hvorfor det var så viktig med en gang, men når jeg så ut i hagen og så at hele den ene plenen var dekket med lange stengler med pyntegresskar så skjønte jeg at min planlegging var relativt dårlig. Det hadde vært umulig å komme til med plenklipperen pga alle stenglene.Jeg husker og en annen gang når jeg var litt eldre og jeg hadde ansvar for plenklipping når mor og far var på ferie. Plenklippingen foregikk for øvrig med håndklipper. Jeg var nok relativt mer opptatt av andre ting den sommeren og når min tid som hagepasser nærmet seg slutten så skulle jeg klippe plenen endelig – etter ikke å ha gjort det på noen uker. Det var en relativt umulig oppgave – og jeg måtte ty til hjelp av min venn Svein som kom med sin motorklipper. At mor og far kom hjem en dag før tiden og fikk det hele med seg er en annen greie. Men spiren til hageglede var der nok allerede – bare sjekk gliset på pjokken på toppen .
Helt sånn uten videre var det plutselig litt pynt på den nye portalen og,
Det måtte jo bli slik at portalen jeg har laget og som jeg fortalte dere om sist uke ikke kunne bli stående uten noen form for pynt. Det er vel ingen bombe for dem som kjenner meg. Etter en kjapp gjennomgang av eskene mine med ”festivale elementer” så var ikke veien lang for å lage et lite draperi av små glassperler. Noen syntes nok at dette blir litt ”tacky” men jeg har nå passert 50 år og vel så det – og gjør akkurat som jeg vil ( sånn stort sett i alle fall ) . Jeg er nok av den oppfatning at når det gjelder hage så er det meste lov – så lenge det kommer fra hjertet og blir gjort ”helt ut ”. Noen ganger syntes jeg at vi nordmenn er litt vel forutsigbare og
Litt tyngde nederst reduserer faren for lenkefloker ved vind.
usikre på å gjøre noe annerledes. For å holde det hele litt mer på plass i vind og den slags så har jeg festet en tyngre prisme nederst på hver lenke. Skinner fint i sola gjør det og. Mens jeg holdt på med dette fikk jeg for meg at dette nærmest blir om et sceneteppe for rådyrene i hagen . Se for deg at draperiet går til side og der åpenbarer det seg et rådyr med mascara på de lange øyenvippene, kjole med langt slep og et forførende blikk. Om det så samtidig hadde sunget ”New York, New York” så hadde det vært komplett. Ikke minst med åpningslinjen ”Start spreading the news – I´m leaving today…” Da hadde jeg blitt glad da.
Det måtte jo bli slik at brunsneglene ikke var helt borte har jeg oppdaget de siste dagene. Det finnes mange råd for å bli kvitt de ikke minst på Facebookgruppen Hageglade på Facebook hvor gode råd deles. Jeg har plukket en del tusen de siste årene og tror det er det som hjelper mest. Hvordan man best tar livet av dem diskuteres –der får hver enkelt finne ut av sin metode mener jeg. En dame her på Nesodden mente til og med at å prate med sneglene hjalp, og fortelle dem hva de ikke skulle spise. Kanskje det – men jeg må nok innrømme at mine ikke har hørt på meg i alle fall. Det har vært lite av dem i år – men de har dukket opp litt i det siste. Jeg er av den oppfatning at de fleste dyr har noe pent med seg om man bare leter. Jeg prøvde å se på nøye på en snegle en gang for å se om jeg fant noe pent, men den gapte bare høyt og jeg ble nærmest skremt og avsluttet mitt prosjekt.
Det er frodig selv om det er sensommer . Pyntegress på dette bildet og georginer, cosmos og “salig blanding” under
Det måtte jo bli slik at ukens blogg nærmer seg slutten. Men selv om det er sensommer og høsten ikke er så langt unna finnes det mye vakkert i hagen ennå . Ikke minst forskjellige typer gress – det uten U foran, for da blir det jo ugress – og det vil vi ikke ha. Ha en fin uke . Hilsen Arvid .
