Hei kjære leser. Jeg har en «greie» med at jeg klarer ikke la være å leke med å vri og vrenge på tekster, titler og ord i tide og utide. Sikkert til noens irritasjon og jeg vet – til noens glede. Derfor ble overskriften i dag «Leve Pelargonia» – en omgjøring som iallefall en del av oss som hadde sin blomstringstid på 70-tallet skjønner. Mange av oss husker vel LP-boksen med Kjetil Bjørnstad – sort og lekker med hvite bokstaver.
I dag er det forøvrig vinter her igjen. De siste dagene har gitt sterke – men falske forhåpninger om vår, men så ble det plutselig tett med snø. Jeg valgte å ta bildet øverst i bloggen innenfra i dag. Var ikke helt klar ennå til å vandre ute i snøen som kommer litt sånn på tvers.
Så hvorfor «leve pelargonia». Som jeg har nevnt før så har det slik at jeg har begynt å like pelargonia bedre og bedre. I fjor hadde jeg for første gang dyp lilla-rosa pelargonier – og for første gang har jeg klippet dem ned for vinteroppbevaring. På bildet under ser dere bilder av dem – og det skal sies at de ikke var fullt så rosa som på bildet , men mer lilla .
Som også mange vet så er jeg jo i gang med frøsesongen 2014 – som innebærer mange ettårige sommerblomster. Men så var jeg borte på den gamle utedoen som er her, og som nå har fått innlagt varme og allslags moderne ting. Og der – også som mange vet – bor det en hel gjeng med planter som bare venter på våren . Nedklipte pelargonier, engletrompeter, ismenelilje, georgineknoller ( også Mai sine som er her på hotell ), og flere andre ting. Det er hyggelig med masse frø og sommerblomster – men oppi alt styret så er det jo kjekt med de som kommer igjen år etter år. Det letteste er de som er så selvstendige at de bare er i et bed sommer som vinter. Men de som er litt for sarte for denslags får lov å komme inn om vinteren . Så nå er det snart tid for å ta en ny klipp på pelargoniane – de har begynt å spire med lysegrønne meget svake stilker . Nå skal de i god jord og så inn i drivhuset …. har sagt til dem i løpet av et par uker skjer det, så de får holde det.
Det er hyggelig å ha en del planter som har sin egen historie i hagen . Jeg pratet nettopp med en del hageglade mennesker, og der var det noen som sa de likte godt historiske hager. Jeg syntes hager som har en historie å fortelle er spennende. Enten de nå er utformet slik at man ikke vet hva som venter rundt neste hjørne – og at det oppstår overraskelser , eller at det er slik at enkelte planter har en historie å fortelle. Denne historien er nok ofte personlig for den som eier hagen – men det betyr ikke at den ikke er viktig. I min hage er det en del planter som forteller meg en historie. For 20 år siden fikk min mor en strandnellik av en venn av meg som hun plantet i balkongkassen sin. Når jeg så flyttet til Nesodden for 15 år siden så gravde mor opp en avlegger til meg av denne planten. Den er ikke så stor og prangende – men gir meg gode tanker. Likeledes fikk jeg frø fra onkelgutten en gang som hadde vært i Østerrike og kom hjem med Edelweis-frø til meg. Kun en plante kom fram – men den forteller meg om gode slektsbånd i familien. Det er litt rart for meg når planter min avdøde ektemake har plantet – og som han satte stor pris på – vokser opp og kommer med blomster. Det er ikke vondt – men gir alltid en undring og takknemlighet i kroppen for alt det fine vi hadde sammen – og ikke minst en takknemlighet for å ha blitt elsket igjen av en man selv elsker. Magnoliatreet som blir større og større for hvert år er en av disse vekstene som gir gode minner. Når jeg kom hit i 1999 så stod det der og gikk meg akkurat til skulderen – og hadde noen få grener. Nå står det – 3-4 meter høyt og gir meg glede hver vår. Og samtidig som gode minner dukker opp når ting blomstrer år etter år – så er det jo slik at plutselig er det noe som ikke overlever vinteren vi har, og ikke kommer igjen. Det er da man tar et par gode pust med magen og tenker litt – det var dumt , men hva skal jeg plante der nå. Og skal man gå ennå lenger i sin undring så kan man jo stoppe opp ved en vakker plante og tenke….»Jeg lurer på hvor dine forfedre vokste» – for alle kommer jo fra et sted. Det KAN være at tipp-tipp-tipp-tippoldemoren til en av akeleiene som vokser hos meg, var i et av bedene til Ludvig XIV – solkongen . Så da kan jeg jo si at jeg har en historisk hage jeg og – og om det ikke stemmer så håper jeg at min hage er historisk om 200 år. Selv om jeg i dag hedrer de som kommer år etter år i hagen – så gleder jeg meg over frøene som er sådd som står i vinduskarmen….Jeg har sjekket dem 2-3 ganger daglig – og i dag kjære venner kom bekreftelsen … Man høster som man sår. Dere ser det på bildet under. Jeg er stolt . Leve Pelargonia !! Ønsker alle en fin dag. Arvid
