Dette kan fort tolkes som et monsteruhyre som invaderer jorden i en eller annen halvårlig kultfilm fra 80-tallet
Hei og hallo kjære leser på nok en vakker ( og frostfri ) høstdag. Nå er det over et år siden jeg begynte å skrive denne bloggen for Stavanger Aftenblad. Jeg har vært innom mange temaer – og husker ikke alle selv en gang – men dog har de fleste – eller alle – kan jeg vel si, vært relatert mot hagen eller blomster . Jeg husker ikke alt jeg har skrevet, da det hele skjer relativt impulsivt, i den grad impulsivitet kommer som følge av undring og tenking. Det er ikke alltid det er like lett å finne hovedtema for bloggen, men når torsdagen nærmer seg, så kommer det alltid noe rekende på ei fjøl inni hodet mitt. Da gjelder det å prøve å huske om jeg har skrevet om akkurat det før – men det er jo slik med hage at det blir en evig sirkel på en måte. Jeg abonnerer på litt hageblader (som jeg av og til får tid å lese ) – og merker meg at det ikke er revolusjonerende nye ting som står der heller. Om høsten skrives det om råd for løkplanting, i desember om all slags ting man kan lage noe av i naturen og dra inn i heimen ( og som ofte drysser og kastes forsiktig i januar slik at det ikke drysser så mye på vei ut av huset ) og om våren er det frøsåing det gis råd om . Og slik vil det vel fortsette i mange år fremover – og det er helt OK for meg. For samtidig som at historien gjentar seg år etter år og er relativt forutsigbar, så er min fasinasjon over det like stor hvert år. Det eneste som endres fra år til år er hvordan jeg utvikler hagen – og hvordan naturen utvikler den med å la noe nytt komme til ved å spre seg selv, og noe forsvinner kanskje fordi vinteren var litt verre enn akkurat den planten likte. Og dermed blir forutsigbarheten i hagen nokså uforutsigbar noen ganger.
Ikke alt som blir like delikat i forråtnelsen – og noen ganger ser det nesten nifst ut om man går litt nær og ser nøye etter
Høsten er tiden da veldig mange hageglade og hagegale holder på med høsthageting ( minner nok en gang om den eminente hagegruppen hageglade på Facebook hvor medlemmer ivrig deler av sine hagegleder og kunnskap – og hvor man kan spørre i vei om råd og tips. Jeg har ennå ikke opplevd at noen har fått tilbakemelding på at spørsmålet de stiller er dumt eller amatørmessig – all ære til medlemmene ). For noen er det å samle frø fra frøstander en viktig høstsyssel. Jeg er vel ikke den som er flinkest til sånn, men holder på litt. Det samme gjelder å rydde opp i visne bed nå om høsten. Folk har spurt meg om jeg skjærer ned/klipper visne planter om høsten i bedene mine. Det intellektuelle og mest miljøtenkingitidenriktige jeg da kan si er at det gjør jeg sjelden . Om man tenker på
"La stå" – som vi skrev på tavla når vi hadde pyntet den til skoleavslutningen og vaskehjelpen ikke skulle vaske det bort .
naturen slik den er så er det ingen som kommer og skjærer bort det visne. Blader etc. som visner vil og kunne bli til næring , samtidig som de beskytter plantene mot vårsola, og det ennå er fare for frost når de begynner å spire igjen om våren. Det er en helt grei forklaring på hvorfor jeg ikke gjør det. At blader og stilker er våte, klissete og ekle å ta i har ingenting med saken å gjøre. At det er kaldt og kjølig å holde på med det ( selv om høsten har vært fantastisk flott og varm – man blir kald på hendene og jeg liker ikke å arbeide med hansker) – har ingen ting med saken å gjøre …tror jeg . At det nesten alltid er kaldt på knærne når man ligger der betyr ingenting. At jorden som man om våren kjenner på og
Om du ser nøye etter på dette halvskarpe bildet så er det nesten som om du kan se et ansikt
kjenner solvarmen i - nå nesten alltid er fuktig og kald betyr ingenting…….kanskje. At jeg føler hagesesongen nærmer seg slutten – og har mer enn nok med å stable ved betyr lite og ingenting…. At jeg ikke gidder ta bort alt det visne er vel en del av sannheten, men noen ganger kan man pakke inn sannheten. Og skulle det være slik at jeg tar bort visne ting – så begynner jeg alltid med de ettårige blomstene. De er jo døde for alltid allikevel. Og med 15o cosmos på over meteren så blir det en del visne stengler og blomster. Jeg kan og finne på å si at det er pent når alt får stå og det kommer et frostlag på alt – og de blir som skulpturer der de står. Det siste der stemmer faktisk. For når jeg går ute nå – og gjerne når det har skumring så er det nesten som mange av de visnede plantene er nifse å se på, spesielt med lys fra en lommelykt. - og de ser ut som små monster når man går nær nok. Se bare på bildene i ukens blogg.
Når det gjelder dette med å sanke frø fra frøstander – så er jeg ikke så flink til det heller. Litt blir det dog. Det er mange råd og tips om hvordan man skal gjøre dette. Noe skal i kjøleskap, noe skal i fryseren, noe kan strøs rundt i hagen og vil (kanskje) komme neste år. Jeg er ikke så flink til å huske hva jeg har i fryseren generelt og samler litt frø – legger dem i kaffefilterposer og lar dem
Kan du skimte en teateraktig maske blant alle de døde grenene?
tørke og samler dem så i en boks som jeg tar frem til våren. At det er helt tørt i den er en fordel . Kom plutselig på at jeg tror at jeg skal sette boksen i år på den gamle utedoen som har fått ovn og som er vinterbolig for planter som ikke tåler frost. Da er sjansen større for at jeg finner dem. En av medlemmene i facebookgruppen jeg nevnte tidligere ga rådet om å samle frøene og legge alt i kaffefilterposer oppå kjøleskapet, og når julen kom og hun skulle vaske oppå kjølskapet så lå de der – og hun kunne sortere dem. Jeg måtte kommentere at det var et lurt råd – men at det ikke hjalp meg så mye. Jeg kan ikke huske at å vaske oppå kjøleskapet inngår som en del av mine juleforberedelser. Så det blir nok helt forutsigbart med sanking av egne frø for denne mannen i år også. Samler litt piggepler og valmuer. Strør noen av valmuefrøene ut i bed og gjemmer noen . Så får uforutsigbarhetens forutsigbarhet råde og regjere og jeg kan i stedet for se på alle de skumle monsterene som nikker sakte i vinden. Halloween er ingenting mot det som naturen kan by av nifse ting. Si farvel til oktober og velkommen til november —-og snart titter påskeliljene fram. Helt forutsigbart og vakkert. Hilsen Arvid
Min favoritt…Rhododendrondyret ….. wwæææhhhh