Hei folkens. I dagens blogg vil jeg skrive litt kontraster og variasjoner i hagen. Både de vi selv lager når vi utformer hagen, og de naturen selv tar seg av. Jeg er nok litt mer glad i kontraster enn gjennomsnittet av befolkningen. Da tenker jeg ikke bare på kontraster i farger, men og på form, uttrykk og hvordan ting
Hvite frittilaria nikker beskjedent til meg blant kronbladene fra magnoliablomsten som er i ferd med å falle av.
fremstår Om dere sere på bildet øverst så er det nesten som om det er forutbestemt at de to små frittilariene som nå blomstrer måtte vente til magnoliaen begynte å kaste bomsterkronbladene før de kunne blomstre. Hvis ikke hadde de lett “druknet” i magnoliaens blomstring. For mens magnoliaen lar knoppene sprette ut og virkelig brilljerer seg og viser seg fram – så står frittilariene litt sjeneert en meter unna og lar de vakre blomstene springe ut litt beskjedent og litt sånn “unnskyld …ser dere meg”. Hadde den begynt å blomstre samtidig med magnoliaen tror jeg nesten den ville følt seg litt overflødig. Dette forteller iellafall meg at kontraster på mange vis er spennende. Naturen er heller ikke snau når det gjelder kontraster i farger og møsnter. Tulipanen dere ser til høyre her hadde ikke
Denne tulipanen hadde blitt mindre tydelig i landskapet uten det sorte – tror jeg
blitt så spennende å se på å om de svarte “penselstrøkene” inni den ikke var der. Nå er det ofte slik at farge, mønstre etc. på blomstene har en funksjon med hensyn til å trekke seg til bier etc, men utenom det så synets jeg og det gjør blomstene litt mer spennende. Så jeg er ikke redd for å leke med kontraster i hagen – naturen gjør det jo så da kan jeg og er mitt enkel motto. Jeg innrømmer gjerne at jeg syntes det er utrolig vakkert når jeg ser bilder av uendelige lavendelåkere fra Frankrike som et av medlemmene i Hageglade på Facebook la ut , eller gylne rapsåkere i Danmark. Der går alt i en farge, men det er ikke alle forunt å ha så store områder med blomster i en farge. Er det et rent hvitt bed man er ute etter så kan det være lurt å tenke at hvitt er ikke bare hvitt men har magne valører. Ved å blande disse synes jeg det blir litt mer spennende å se på. Og ønsker man å gå enda lenger så er min erfaring at ved å blande en eller to knallgule blomster inn i det hvite bedet – så vil det hvite bli enda tydeligere. De fleste blomstene har jo grønne blader og når farger som i utgangspunktet gjerne er litt “grelle” mot hverandre så vil ofte dette rettes opp av det grønne som er rundt. På bildet under fra hagen min er det rødt og rosa som leker sammen.
Rødt og rosa-lilla. Naturen bryr seg ikke om den gamle fargelæren jeg en gang lærte om at rødt og rosa ikke passer sammen.
Når det gjelder georginene som kommer på sensommeren så er de noen av de mest spreke form fargekombinasjonene jeg vet om. Det er som om de vet at det går mot slutten av sommeren når de skal blomstre og at de derfor kan tillate seg det meste når det gjelder form og farge – slik at vi ikke opplever sensommeren som fargeløs. Den eneste “feilen” jeg syntes man kan gjøre med planter etc. er å ikke tørre ta egne lyster og idéer helt ut – og på en måte “be om unnskyldning”/prøve å dempe valg man har gjort. Bildet under viser pergoalen min i sommerskrud - og det er ikke slik at noe er avstemt her …det kommer det som kommer – men det grønne gjør for meg at det ikke blir rotete.
Ja til et fargerikt fellesskap med kontraster og variasjon der alle respekterer hverandre.
Noe av denn samme variasjonen kan være lurt å tenke om man ønsker å ha rene grønne bed der bladverket er det viktigste. Med å variere på grønnfarger og
“Bare” grønt trenger ikke bli kjedelig om formene er litt forskjellige.
ikke minst bladformer blir det hele mer spennende og vitalt. Det kan dog være lurt å tenke på at like mye av hver plante eller busk kan bli litt kjedelig og uforløst. Ved å la en type blader dominere – vil ofte alle bladene komme bedre
til sin rett tenker jeg .
Jeg har også valgt å “ramme” inn de runde buksfommene som er formklippet i firkantede former i grusen. 
Jeg tror at den runde formen på buskene kommer bedre fram da enn om de stod med en sirkelform rundt seg. Men dette er altså noe jeg mener da. Så er det opp til hver enkelt tenker jeg , å lage de kontrastene og variasjonene de vil i hagen – men at at naturen lager sine egne kan vi ikke nekte for. Tenk om påskeliljene vært dypt burgunder – da hadde de ikke vitnet om den lyse tiden vi har foran oss når de kommer på sammen måten. Det har naturen bestemt. Takk for i dag. Neste ukes blogg blir om sitteplasser i hagen – og om dere tror at jeg er ferdig med min fasinasjon over kontraster så bør dere lese den. Ha en strålende dag alle sammen. Hilsen Arvid – i flere varianter